I løpet av overgangen til tidligneolittisk tid for omkring 6000 år siden begynte folk på Vestlandet å bruke tangepiler. Slike piler fantes allerede på Østlandet og på fjellet mellom øst og vest, men da hadde de vært laget med utgangspunkt i avslag. Fra nå av – og inntil videre bare på Vestlandet – ble tangepilene nesten alltid produsert ved hjelp av sylindrisk flekketeknologi. På disse pilene – som kalles A-piler – ligger spissen alltid i distalenden (altså i den enden som det ikke ble slått fra kjernen). Det beste var dersom denne endte i en naturlig spiss, som dermed ikke trengte videre bearbeidelse. Flekkene som så slik ut ble videre retusjert på begge sider av proksimalenden (altså enden som ble slått fra kjernen), slik at det ble en tange der, som kunne plasseres i pilskaftet. Svært mange av pilene var laget av råmaterialet rhyolitt, som var brutt ut på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo.
Den sylindriske teknologien var altså i liten grad til stede i Øst-Norge tidlig i yngre steinalder. Men fra omkring 4500 år siden skjedde det store endringer. Som følge av kontakter med de vestnorske befolkningene bredte den seg nå for alvor til Øst-Norge og videre til Sverige og Danmark. Der knyttes den blant annet til sene fangstgrupper i disse områdene, og fra dem kom de tilbake igjen til de vestnorske gruppene. Det er få eksemplarer av slike spisser på Vestlandet, som kalles B, C og D-piler. Det har nok sammenheng med at teknologien nå oftest ble anvendt på flint av høy kvalitet. Dette betydde at de sylindriske kjernene kunne være større og pilspissene tilsvarende lengre; noen av dem måler så mye som 15 cm. Selve finishen av spissene var også mye mer avansert. Mens vestlendingene tidligere bare hadde «retusjert» en tange for å feste pila til skaftet, så ble nå også eggene bearbeidet ved hjelp av avanserte retusjeringsteknikker. Dette resulterte i lange, vakre, skarpe spisser med trekantede tverrsnitt. Spissene var store og relativt tunge, og har nok krevd kraftige buer.