Ruskeneset ligger ved utløpsosen av Nordåsvannet på gården Søreide i Bergen kommune og består av to hellere (Ruskeneset I og II). De ble gravd ut av Haakon Shetelig og zoologen Aug. Brinkmann i 1914-16. Hellerne er 8-10 m.o.h., men da de var i bruk i steinalder og bronsealder sto havet 5-7 meter høyere enn i dag. Da var utløpsosen dermed et bredt sund med sterke strømmer og gode muligheter for fangst og fiske. Et nesten perfekt sted, altså, det eneste som trekker ned er at de er nordvendt med lite sol. I dag går veien til Søreide over den ene delen av boplassen, så det er ikke mye igjen av den. Ruskeneshellerne var i bruk i tre perioder: Yngre steinalder, bronsealder og eldre jernalder. Laget i hellerne var opp til 150 cm tykt og det ble gravd et område på til sammen ca. 50 kvadratmeter.
Selve utgravingen kan vel karakteriseres som ganske grov. Til tross for at de delte inn i kvadratmetersruter, så ble materialet fra de tykke lagene samlet inn i sin helhet. Dette var fordi de mente at lagene var akkumulert raskt under en sammenhengende periode. Senere undersøkelser har vist at det trolig har vært flere bosetningsfaser, men utgravningsmetodene ga altså ikke mulighet for å skille mellom dem i etterkant. I løpet av de neste årene utviklet feltarkeologien seg mye, og da Johs. Bøe grov ut Skipshelleren i 1931, så var det med mye bedre kontroll.
Det arkeologiske materialet fra yngre steinalder og bronsealder består av bergartsøkser, pilespisser, skrapere og kniver. Det var flatretusjerte gjenstander, både pilespisser og spyd. Disse var bearbeidet på overflaten og eggen med en spesiell trykketeknikk der en brukte en spiss av bronse eller hjortegevir. I lagene lå det også en klump og en liten plate av bronse. Mange av beinredskapene fra Ruskeneset er helt unike. Det dreier seg om fiskekroker i flere størrelser, ulike former for harpuner, spisser og kniver. Det var også mange slags nåler og butte redskaper. Selv i dag, over hundre år etter utgravningene, står beinfunnene i en særstilling og gir et helt spesielt innblikk i den materielle kulturen i disse periodene. Jernalderfunnene var mer fåtallige, men det ble funnet nåler, kniver og nagler av jern. I tillegg var det skår av kleberkar og grov keramikk i de yngste lagene.
Beinmaterialet fra Ruskeneset er vanskelig å knytte til bestemte faser, først og fremst fordi utgravningsmetodene var grove, men også fordi kulturlagene var forstyrret i nyere tid. Tre av beina er C14-datert til bronsealder. Det er bein av husdyrene storfe, svin, sau og hund. Beina av ville arter dominerte materialet og de er av hjort, sel og hval, men også bever og bjørn. Det er mange arter svømmefugler til stede, blant annet den utdødde geirfuglen. Ørn ble også funnet. Fiskebeina besto av torskefisk, men også arter som pigghå og berggylt. Sju arter skjellarter ble dokumentert. Brinkmanns studie av knokkelmaterialet av sel og hjort viste at det primært var ben av ekstremiteter som var bevart på Ruskeneset, ikke skrottene. Han mente derfor at skrottene var tatt med hjem til hovedboplassene. Ruskeneset ble ut ifra dette tolket som en jaktstasjon; det meste av året hadde folk bodd et annet sted, og jordbruk og husdyrhold inngikk i ervervet i tillegg til fangst. Dette er en tolking som fremdeles virker rimelig for denne boplassen.
I likhet med mange andre hellere på Vestlandet – som for eksempel Holmefjordhelleren i Fusa – ble det funnet menneskebein etter til sammen fire begravelser i kulturlagene på Ruskeneset. Tre av dem, som var av voksne individer, ble dessverre tatt opp av en amatør uten at det var arkeologer til stede. Her lå det også en flintdolk fra yngre steinalder, sannsynligvis som gravgods. Det fjerde, som var av et lite barn, fant arkeologene midt inne på boplassen. Noen av skjelettrestene har senere gitt en C14-datering til slutten av yngre steinalder. I tillegg til disse beina, som altså er tolket som begravelser, fant utgraverne «løse» bein inne imellom dyrebeina – det dreier seg om var tenner og fingerledd. Slike funn er ganske vanlige i flere andre hellere, blant annet i Skipshelleren. Men det er vanskelig å si hva det betyr. Å ha rester etter de avdøde så tett innpå er i det hele tatt vanskelig å tenke seg for moderne mennesker, men var altså slett ikke uvanlig i forhistorisk tid i Norge.
