Fra 1970-tallet og framover var det store satsinger på infrastruktur på Vestlandet. Bilene var i ferd med å erstatte båtene og de trengte bedre veier, nye veier og ikke minst bruer til å komme seg effektivt fra øy til øy. Etter hvert var tiden kommet til Radøy og Fosnøy, og veiplanene fanget raskt arkeologenes oppmerksomhet. Fosnstraumen var nemlig godt kjent fra tidligere, gjennom undersøkelsene i Grøndalen på 1930-tallet og ikke minst utgravningene av boplassen på Ramsvikneset som foregikk mellom 1961 og 1963. Begge ligger på Straume, lengst nord på Radøy og hadde gitt svært rike funn fra steinalderen. Brua var planlagt å gå midt imellom dem, rett over den store steinalderboplassen Kotedalen, som var registrert mens de arbeidet på Ramsvikneset.
En viktig grunn til de rike boplassfunnene var ressursgrunnlaget. I sundet mellom Radøy og Fosnøy går Fosnstraumen, som er en kraftig tidevannsstrøm. Den er sterk, for den skal fylle og tømme det store bassenget i Lurefjorden to ganger i døgnet. Slike strømmer er produktive for plankton og tiltrekker seg dermed arter på alle nivå i næringskjeden – fisk, sjøfugl, nise, sel, oter … og mennesker. Fremdeles er Fosnstraumen regnet som en god fiskeplass for stangfiskere så vel som båtfolk og dykkere.
Ettersom Kotedalen ville bli ødelagt av vegprosjektet måtte den graves ut. Undersøkelsene, som ble finansiert av Statens vegvesen og gjennomført av daværende Historisk museum, foregikk mellom 1985 og 1987. Kunnskapen en hadde om Kotedalen på forhånd tydet på at det var gode bevaringsforhold for organisk materiale, som bein, planterester og pollen, noe som er sjeldent på åpne boplasser på Vestlandet. Dessuten så det ut til at den hadde vært brukt i lang tid i både eldre og yngre steinalder. Utgravningene kunne derfor bidra med viktige nye data når det gjaldt endring i materiell kultur (for eksempel hvilke redskaper som ble brukt til ulik tid) og ikke minst i økonomien. Her hadde en sjansen til å finne ut hva folk hadde jaktet og fisket i de ulike periodene av steinalderen, og komme nærmere et svar på når vestlendingene ble jordbrukere. For å grave ut boplassen og løse noen av disse problemene satt museet derfor sammen en tverrfaglig gruppe ledet av arkeologen Asle Bruen Olsen. Han hadde med seg zoologen Anne Karin Hufthammer og botanikerne Kari Loe Hjelle, Peter Emil Kaland og Eli Kristine Soltveit.
Utgravningene var krevende, for ettersom boplassen var brukt i lang tid, hadde det også dannet seg 15-20 cm tykke «kulturlag» (som besto av jord og stein, ildsteder, avfall, gjenstander, bein og trekull) som lå direkte oppe på hverandre. Folk hadde hele tiden bodd ved stranda, og på grunn av landhevingen hadde de flyttet seg gradvis nedover i terrenget, slik at kulturlagene fra eldre steinalder lå litt høyere enn dem fra yngre steinalder. Arkeologene arbeidet mye med å skille lagene fra hverandre og sørge for at materialet de samlet inn kunne knyttes til ulike bosetningsfaser. Aktiv bruk av C14-dateringer var helt sentralt og til sammen klarte de å skille mellom 16 slike faser, der den eldste var datert til ca. 8000 f.Kr. og den yngste til 3000 f.Kr., altså en periode på 5000 år. Parallelt med utgravningene ble området på begge sider av Fosnstraumen registrert med prøvestikk, og disse registreringene viste at Kotedalen bare var en av mange boplasser som hadde vært brukt i denne tidsperioden. Det er få områder langs kysten der tettheten av boplasser er like høy, så Fosnstraumen må ha vært et sentralt sted.
Resultatene ble publisert i 1992 og satte en ny standard for steinalderforskningen på Vestlandet. Analyser av redskaper og råmaterialer fra den sammenhengende lagsekvensen ga mer presise dateringer av enkelte trekk og viste også klare endringer over tid. Overgangen mellom eldre og yngre steinalder omkring 4000 f.Kr. er for eksempel tydelig. Da begynte de som bodde på Kotedalen å bruke nye teknikker og råmaterialer av stein (for eksempel rhyolitt fra Bømlo og skifer fra Sunnfjord), for å produsere pilspisser og kniver. Nye øksetyper kom også inn i denne perioden, selv om selve råmaterialene – grønnstein og diabas fra Bømlo og Flora – fremdeles var i bruk. Den store råmaterialvariasjonen viste at folk som bodde på denne boplassen var mobile og hadde et kontaktnett som strakk seg over hele Vestlandet.
Analysene av beinmaterialet ga også viktige resultater. Selv om beina hadde vært brent, kunne mange av dem likevel artsbestemmes og viste at folk hadde utnyttet en lang rekke dyr. Men til tross for stor variasjonsbredde var det likevel en klar endring over tid, fra mer omfattende fangst av sjøpattedyr (sel og oter) i eldre steinalder til større vekt på landpattedyr (hjort og villsvin) i yngre steinalder. Fiske har de likevel drevet med hele tiden, først og fremst i strømmen utenfor boplassen, der de tok arter som sei, torsk, sild og flyndre. I enkelte av ildstedene fra yngre steinalder var det svært gode bevaringsforhold for bein, og noen av dem ga overraskende resultater. Artsbestemmelsen av beina viste at både laksefisk og alkekonge var til stede, som er arter som bare finnes på Vestlandet henholdsvis om sommeren og om vinteren. Dette indikerte sterkt at bosetningen strakk seg over det meste av året, og viste at selv om folk har vært mobile, så kunne de også bo lenge på samme sted.
Lang tids opphold på samme sted ga kanskje mulighet for å drive jordbruk, og et sentralt spørsmål var dermed om husdyrhold og dyrkning kunne ha vært praktisert i yngre steinalder. Analysene av det osteologiske materialet fra boplassen ga ingen støtte for en slik hypotese, ettersom det ikke ble funnet et eneste husdyrbein. De botaniske undersøkelsene ga likevel noen indikasjoner. I askelinser fra yngre steinalder fant botanikerne pollen av bygg og hvete. Kornpollen dukket også opp i lag datert til yngre steinalder i en myr like utenfor boplassen på Kotedalen. Det var ikke mye, men kan likevel tyde på at folk integrerte jordbruk – riktignok på ganske lavt nivå – i sitt økonomiske grunnlag og levevis, der fangst og fiske fremdeles spilte en avgjørende rolle.
Litteratur:
Bergsvik, K. A. 2001. Sedentary and mobile hunter-fishers in stone age western Norway. Arctic Anthropology, 38, 2-26.
Hjelle, K. L., A. K. Hufthammer, P. E. Kaland, A. B. Olsen & E. C. Soltvedt. 1992. Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Bind 2: Naturvitenskapelige undersøkelser., 150. Bergen: Historisk museum, Universitetet i Bergen.
Olsen, A. B., 1992. Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Bind 1: Fangstbosetning og tidlig jordbruk i vestnorsk steinalder: Nye funn og nye perspektiver. Bergen: Historisk museum, Universitetet i Bergen.
Olsen, A. B. 1995. Fangstsedentisme og tidlig jordbrukspraksis i vestnorsk yngre steinalder
belyst ved undersøkelsene i Kotedalen, Radøy, Hordaland. In Steinalderkonferansen i Bergen
- Arkeologiske skrifter 8, eds. K. A. Bergsvik, S. Nygård & A. J. Nærøy, 131-150. Bergen: Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.