Smykker av ben, skjell og hengesmykker av skifer

En sjelden gang får man innblikk i gjenstander som trolig har vært brukt til personlig pynt. I boplassen i Skrivarhellaren, Årdal kommune, er det funne i alt 13 ørsmå perler av skjell. Diameteren på skjellperlene er ikke større enn rundt 5 mm, og de er utstyrt met et hull som tyder på at de har vært tredd på en snor eller lignende. Samme sted er også funnet en rørforma perle av bein. Ved den nylig utgravde hellekistegraven på Seljesanden, Stad k., ble det også funnet et lite antall skjellperler. Begge disse funnstedene utmerker seg med usedvanlig gode bevaringsforhold for organisk materiale, og vi får dermed her innblikk i funnkategorier som har vært langt mer vanlig enn funnbildet ellers gir inntrykk av.

En annen type smykke er hengesmykker av skifer. I Skrivarhelleraren ble det funnet et såkalla meiselforma skiferanheng, som også er funnet i hellekistegraver i Danmark. Det er funnet et lite antall hengesmykke i skifer ellers på Vestlandet. Den kulturelle sammenhengen til hengesmykkene er ennå ikke godt forstått. Flere har trekk som gjør at en kan mistenke at tidlige metalløkser har vært formmessige forbilder. Tilknytningen til Sør-Skandinavia er alt nevnt, men andre typer som de karakteristiske spadeformete hengesmykkene ser ut til å ha forbindelser nord og østover.

Flintskiver

Flintskiver er store avslag av flint som gjerne er slått av større flintblokker tidlig i produksjonen av for eksempel en flintdolk. Skivene har selv hatt potensiale til å bli bearbeidet til mindre gjenstander som spisser eller skjeformede skrapere. Vi finner de ofte som såkalte depotfunn, det vil si sammen med flere gjenstander som synes å ha blitt lagt ned sammen av en bestemt grunn. Flere hundretalls skiver kan inngå i slike depot, ofte er de også lagt ned sammen med andre gjenstander som flintdolker eller skjeformede skrapere. Depot som utelukkende består av skiver er sjeldne utenfor Vestlandet, og har derfor blitt foreslått som et særegent fenomen knyttet til denne landsdelen.

Hva representerer så disse depotfunnene? De kan tenkes å være lagre, for eksempel av emner til pilspisser, som av ulike grunner ikke har blitt hentet fram igjen. Ofte er de funnet nesten stablet oppå hverandre, og dette tyder på at opprinnelig har vært lagt ned samlet i en eske, veske eller innpakket i for eksempel en skinnfell. På den andre siden er det ofte trekk ved funnstedene som tyder på at de ikke var ment å bli hentet frem igjen. Mange av depotene er funnet i tilknytning til vann eller myr, og da er det mer nærliggende å tro at de har blitt lagt ned som offer.

Enkle skafthulløkser

Enkle skafthulløkser fra Espeland, Søreide og Lønningen ved Bergen (B12194, B11545 og B8891). Foto: UM.

 

Denne øksetypen opptrer både i senneolitikum og eldre bronsealder. Det er foreslått at de eldste typene har et mer avrundet og halvsirkelformet tverrsnitt, mens på de fra bronsealder er tverrsnittet mer firkantet og nakken er ofte er tvert avskåret, men denne typeinndelingen er problematisk fordi få økser er funnet i godt daterbare kontekster. De forekommer både som 3-4 cm lange miniatyrer og oppover til en lengde på 20-30 cm. Det er foreslått at øksene har vært arbeidsøkser, kanskje brukt til jordrydding. Men miniatyrer og en del økser med mer forseggjort utforming tyder på at dette ikke gjelder for alle.

Øksetypen er relativ sjelden på Vestlandet, og i Norge er tyngdepunktet av funn nærmest svenskegrensen på Østlandet. Denne østlige forbindelsen kan følges videre gjennom Baltikum og det østlige Europa. Øksene illustrer dermed andre kontaktveier enn kystforbindelsen fra Vestlandet og sørover mot langs Nordsjø- og Atlanterhavskysten. Funn av halvferdige økser med påbegynt skafthull tyder på at i alle fall noen av øksene er produsert på Vestlandet.

Sandshamnøkser

Sandshamnøks fra Åkre i Ørsta (B13433). Foto: UM.

 

Denne øksetypen har navn etter Sandshamn på Sandsøya rett nord for Stadlandet der det i 1877 ble funnet seks økser som lå stablet oppå hverandre i bunnen av en myr. En funnkontekst som forresten er en interessant parallell til sigdfunnet fra samme øy. Sandshamnøksene er fasettslipte tverreggete økser med et karakteristisk trekantet eller trapesformet tverrsnitt og hvelvet ryggside. De kan variere i lengde fra 5 til 25 cm.

Typen er sjelden på Vestlandet sør for Stad. Det er funne flere av dem på Nordvestlandet og disse knyter an til funn fra Trøndelag og videre gjennom Nord-Sverige til Finland. Med andre ord viser den til kontaktveier som har gått i nordlig og østlig retning fra Møre.

Flintøkser, senneolittiske

Flintøkser fra Nedre Fyllingen i Bergen og Moldtu i Herøy (B11094 og B8963). Foto: UM.

 

To typer av flintøkser regnes vanligvis til denne perioden; den bredeggete og den tosidige øksen.

Bredeggete økser er en firesidig øksetype med markant utsvinget egg som smalner av mot nakken. Som regel er de slipt på bredsidene, sjeldnere på sidekantene. Typen skal trolig forstås som en utvikling av de eldre tykknakkete retteggete øksene. De er funnet i et begrenset antall på Vestlandet. I et funn fra Vanberget i Stryn kommune er en bredegget øks funnet sammen med tre flintdolker og 21 flintskiver.

Tosidige økser har spissovalt til trekanta tverrsnitt og grovt tilhugde sidekanter som er formet til med tosidig reduksjonsteknikk på samme måte som emnene til flintdolker. Det er altså det samme forarbeidet som ligger til grunn for disse øksene som for flintdolkene. Noen tosidige økser er også omarbeidet fra dolker. Øksene er bare delvis slipt; på eggen og deler av kroppen. Øksetypen er funnet spredt på Vestlandet, og finnes også nord på Jylland. De knyttes dermed til de samme kontaktnettverkene som flintdolkene.

Flintdolk

Flintdolk fra Mosterhamn på Bømlo (B5075). Foto: UM.

 

Flintdolker forekommer i relativt stort antall på Vestlandet og synes særlig å være knyttet til de beste jordbruksområdene. De er derfor trolig knyttet til jordbruksekspansjonen i senneolitikum. Det krever store blokker av flint av god kvalitet for å lage flintdolker, og de fleste er derfor trolig produsert i nærheten av rike flintforekomster i Danmark og importert til Vestlandet.

Flintdolkene har etter alt å dømme sitt formmessige forbilde i kobber- og bronsedolker som var begynt å bli vanlige på kontinentet. De nordiske flintdolkene deles inn i seks hovedtyper som etterfulgte hverandre gjennom seinneolitikum og de første hundreårene av bronsealder (ca 2400-1500 fvt.). De mest forseggjorte dolkene er eksempler på høyt utviklet steinhandverk med detaljer som grep og etterlikning av metalldolkenes støyperand. Det er derfor god grunn til å tro at dolkene har fungert som prestisjegjenstander, men andre dolker viser også klare tegn på at de har vært brukt og oppskjerpet. Det er for eksempel ikke uvanlig å finne fragmenter av dolker på boplasser fra perioden. Mange av dolkene på Vestlandet er trolig fra offerfunn. Andre steder i Norden finnes også flintdolkene i graver, men det er så langt ingen sikre gravfunn med flintdolker fra Vestlandet.

Les mer om dolker og sigder >

Spydspisser

Spydspiss fra Søre Kvinge i Masfjorden, B11280.

 

Spydspisser kan være vanskelig å skjelne fra både flintdolker og pilspisser. Spisser som er mer enn 8 cm lange blir derfor regnet som spyd. I forhold til dolkene er det pekt på at spydspissene har rett eller konkav basis, mens den tilsvarende avslutningen på dolkenes håndtak er konvekst. Noen spydspisser er forseggjorte med flott parallellretusj på bladet, og kan være spesialistarbeid på linje med dolkene. De er sjeldnere å finne enn pilspissene. De er av og til funnet sammen med andre gjenstander på en måte som synes som det er lagt ned som offer.

Flateretusjerte spisser

Flateretusjerte spisser i flint fra Selje i Borgund (B11166). Foto: UM.

 

Som navnet tilsier er flateretusjerte pilspisser laget etter den samme teknikken som flintdolkene. Det er stor formvariasjon på spissene og det er skilt ut flere typer som delvis kronologisk betinget. Flateretusjerte pilspisser introduseres i senneolitikum, men er også i bruk gjennom hele bronsealderen og inn i den eldste delen av jernalderen. De eldste er framstilt av flint, men det ble etter hvert også vanlig å bruke lokale råstoff som kvarts og kvartsitt.

Blant de eldste pilspissene er noen få eksemplarer med tange og mothaker, som har sine nærmeste paralleller i funn fra graver knyttet til klokkebegerkultur lenger sør i Europa. De langt mer vanlige hjerteformete pilspissene er også funnet i danske graver knyttet til klokkebegerkultur. Andre pilspisser er bladformede og triangulære med en rekke undertyper basert på for eksempel variasjon i basispartiet (der spissen har vært festet til pilskaftet). En større lansettforma variant er som regel laget av enten kvarts eller kvartsitt og antas å ha et nordlig og østlig opphav. Variasjonene er nok hovedsakelig kronologisk betinget, men spissene kan også ha blitt modifisert gjennom reparasjon.

Flateretusjerte spisser er vanlig å finne ved utgraving av boplasser fra de aktuelle periodene. De er ikke sikre gravfunn av slike spisser fra Vestlandet, men en bladformet flateretusjert pilspiss ble funnet like utenfor den senneolittiske hellekistegraven som nylig ble utgravd ved Seljesanden.

Sunderøyspiss

Sunderøyspiss fra Eggesbø i Herøy (B15944). Foto: UM.

 

Sunderøyspiss er en karakteristisk skiferspiss som har navn etter et funnsted i Vesterålen. Det er en svært vanlig spisstype i Nord-Norge hvor den er i bruk i det andre årtusen før vår tidsregning. Spissene er kortere og mindre slanke enn skiferspissene fra eldre deler av yngre steinalder og utformet med konkav basis og buede sider. I form kan den minne om de hjerteformete flateretusjerte flintspissene.

Det er funnet noen få Sunderøyspisser på Sunnmøre. De er interessante som vitnesbyrd på at kontaktveier også har gått nordover. Spissene er laga i en rødlig skifer, som er vanlig i nord. Det tyder på at spissene har opphav der. Kanskje er de lagt igjen av folk som har reist sørover på handelsekspedisjoner?

Flintsigder

Flintsigd fra Steinsland i Samnanger (B18012). Foto: UM.

 

Flintsigder er produsert etter samme prinsipp som flintdolkene, og er trolig også vesentlig importert til Vestlandet fra Danmark. De er imidlertid langt sjeldnere å finne enn dolkene. Sigdene er halvmåneformede med variasjon i utforming av eggpartiet; konveks, rett eller konkav. Formen kan ha blitt modifisert gjennom oppskjerping. Sigdene har en tydelig praktisk funksjon knyttet til jordbruket, men er også funnet nedlagt i offerkontekster. Et eksempel på sistnevnte er fra Sjukehusmyra på Sandsøya på Sunnmørskysten. Her ble tre sigder funnet stablet oppå hverandre og flankert av to skjeformede skrapere som støttet de opp på hver sin side.

Skjeformete skrapere

Skjeformete skrapere fra Ytreland på Giske (B17545). Foto: UM.

 

Skjeformete skrapere er store, ofte litt tykke, avslag eller skiver som er utformet med et avrundet blad og et skaft slike at de har en form som kan minne om skjeer. De er ofte retusjert langs kanten. Som redskap har trolig den viktigste funksjonen vært å skrape rent skinn.

Innenfor museet sitt distrikt er det særlig fra Stad og nordover slike skrapere er vanlig å finne. Det er ikke uvanlig å finne flere samlet, som for eksempel i Pilskogfunnet fra Hareid kommune. Her ble det funnet 21 skjeformete skrapere sammen med mellom annet flere flintskiver. Trolig dreier dette seg om et offerfunn.