Eldre steinalder dekker rundt 5500 år med historie. Selv om en fangst- og sankingsbasert økonomi er det som preger hele denne lange perioden, så betyr selvsagt ikke dette at dette var en statisk periode der det ikke skjedde endringer. Vi ser endringer i hva slags redskaper man brukte og hvilke steinråstoff som var viktige. Måten boplassene framstår kan si oss noe om hvordan man har organisert livene sine, om man hadde en mobil livsførsel eller i større grad slo seg ned på et sted over lengre tidsrom. På mange måter reflekterer det arkeologiske materialet møtet mellom de naturgitte rammene og menneskene sine evner til å tilpasse seg denne omskifteligheten.
For eksempel viser har de klimatiske forutsetningene endret seg, og det er tre ulike klimaperioder gjennom eldre steinalder. Den såkalte preboreale perioden tilsvarer grovt sett tidligmesolitikum. Denne perioden var preget av et fuktig og kjølig klima. Samtidig må vi anta at det etter slutten av istiden skjer en gradvis endring mot et varmere klima. Etter hvert som forutsetningene bedret seg må vi anta at nye dyre- og plantearter trakk nordover. Trolig etablerte et treslag som bjørk seg i denne perioden. Fra rundt 8200 til rundt 7000 fvt. er det vanlig å snakke om en klimaperiode kalt boreal tid. I grove trekk faller dette sammen med første halvdel av mellommesolitikum, Denne karakteriseres av tørrere og varmere somre, men også kaldere vintre. En går ut fra at tresorter som furu og hassel etablerte seg i denne perioden. Resten av eldre steinalder er prega av den atlantiske klimaperioden. Det er også en varm periode, med gjennomsnittemperaturer rundt 2o C varmere enn i dag. Trær som alm, lind og svartor dominerte denne perioden.
Ettersom istidens iskappe smeltet oppstod det en kompleks prosess som følge av at havene fyltes opp av smeltevann samtidig som at det trykket som isen hadde hatt på landområdene opphørte, og førte til landheving. Isavsmeltingen og landhevingen skjedde ofte i ulikt «tempo» noe som førte til til dels store endringer i forholdet mellom land og hav. Generelt kan en si at dette fikk størst utslag der iskappen hadde vært tykkest, og ved Sveriges østkyst kan gamle strandlinjer finnes flere 100 meter over dagens havnivå. På Vestlandet er forskjellene mindre. På kysten er det maksimalt snakk om rundt 25-30 meter, mens utslagene er noe større innover i landet. Generelt skjer det en rask landheving de første om lag 2000 år. Denne stopper så opp, og på kysten av Sunnhordaland ser takten mellom landheving og havnivåstigning til å ha omtrent samme tempo mellom rundt 8000 og 7000 fvt. da det oppstår det vi kaller regresjonsminimumet. I denne perioden lå strandlinjen omtrent på same sted i rundt 1000 år, for Sunnhordland sin del rundt 5 meter over dagens nivå. Lenger nord, på kysten av Sogn og Fjordane og Sunnmøre, gikk regresjonsminimumet så lavt at datidens strandlinje kan ligge flere meter lavere enn dagens strandlinje. Deretter følger en periode med transgresjon; det vil si at havet på kysten steg raskere enn landhevningen. Denne prosessen førte til at boplasser som ble anlagt i strandsonen under regresjonsminimumet ble overflømt av havet, noe som blant annet fører til at boplasser fra denne perioden er vanskeligere å identifisere. Rundt 5000 fvt. stopper transgresjonen opp og strandlinjen blir i noe tid liggende på omtrent samme sted, typisk mellom 10 og 15 meter over dagens havnivå ved kysten. Etter dette transgresjonsmaksimumet har landhevingen vert gradvis fram til i dag. Siden boplassene som ble anlagt da transgresjonen var på sitt høyeste aldri har blitt overflømt av havet, finnes det særlig mange boplasser på dette nivået. I de indre fjordstrøkene er prosessen noe annerledes. Her fikk man ikke en regresjon på samme måte som i kystnære området. I stedet skjer det en oppbremsing i tempoet på landhevingen.
Kunnskapen om strandlinjeendringene kommer i stor grad fra geologisk forskning. Dette er viktig bakgrunnsmateriale for å forstå hvordan kystlandskapet har endret seg gjennom steinalderen og hvordan menneskene har tilpasset seg dette. På denne måten kan vi for eksempel se om man foretrakk å slå seg ned i et åpent skjærgårdslandskap eller ved trangere sund som kanskje skapte forutsetninger for tidevannsstrømmer. Dette er landskapstyper med ulike forutsetninger for hva slags jaktbart vilt og fiske som trives og kan dermed indirekte si noe av hva man livnærte seg av.