Flinteggpila var den dominerende pilspiss-typen i eldre steinalder på Vestlandet mellom ca. 10.000 og 6000 år siden. Den besto av en beinspiss som var laget av en tilhugget og slipt lemmeknokkel, der den ene enden var slipt til en spiss. De hadde ellipseformet tverrsnitt og på den ene eller begge sidene var det spart ut renner for innsetting av flintegger. Disse ble festet med lim, som kunne være laget av bjørkeharpiks. Flinteggpila ble festet til pilskaftet med en tråd i kombinasjon med et festestoff. Flinteggpilene var praktiske ved at eggene kunne skiftes ut og repareres. Det var likevel mye arbeid å lage slike spisser, ettersom de besto av så mange forskjellige elementer (ben, tråd, harpiks, flintegg) som hver og en måtte skaffes, tillages og settes sammen til et fungerende prosjektil. I tillegg kom selvsagt pilskaft og styrefjær, som også var tidkrevende å lage. Å skyte bort en pil som dette var ingen liten sak i steinalderen!
I noen hellere er det funn av fragmenterte flinteggpiler, men arkeologer finner dem sjeldent på de åpne boplassene, ettersom bevaringsforholdene for bein er for dårlige. Men en bestanddel finnes nesten alltid, nemlig selve flinteggene. Flere steinteknologier kunne anvendes for å produsere dem. De kunne lages ved bipolar teknikk, der flekker/avslag ble produsert med knakkestein og amboltstein fra bipolare kjerner. En annen, og kanskje den mest egnede, var indirekte myk teknikk eller trykkteknikk, som ble brukt på koniske kjerner for å lage flekker eller mikroflekker av flint eller kvarts. I mellommesolittisk tid ble også mikrolitter brukt som innsatser i flinteggpilene.