I 1908 kom det inn noen steinalderfunn fra Garnes ved Sørfjorden ved Arna i Bergen. Bergens Guttehjem for «faderløse barn» var da ganske nyetablert ytterst på neset (1905) og det var bestyreren der som leverte dem inn. Raskt etter dro folk fra Bergens Museum ut for å se nærmere på det, og den kjente arkeologen Anthon W. Brøgger – som arbeidet ved museet i denne perioden – gjennomførte en utgravning der i 1909. Nest etter Sokkamyro på Sør-Bømlo var dette den andre fagmessige utgravningen av en steinalderboplass i museets distrikt (sjekk om ikke Rogaland også lå i distriktet da – alternativt: dette var den tredje (?) steinalderboplassen på Vestlandet som ble gravd ut, nest etter Holaheio på Jæren og Sokkamyro på Bømlo), og Brøgger publiserte materialet i 1913 i Bergens Museums Aarbok.
Funnene fra Garnes stammet fra flere områder som lå ca. 10-15 m.o.h., men som hadde ligget kloss i vannkanten i slutten av eldre- og i hele yngre steinalder (ca. 5500-2300 f.Kr). Brøgger grov ut flere felt og fant ildsteder («gruer») så vel som kulturlag med rester etter måltider. Det var ingen funn av bein – de var dessverre ikke bevart på grunn av det sure jordsmonnet – men til gjengjeld fant de en mengde gjenstander av stein; bergartsøkser, slipesteiner, ulike typer pilspisser, såkalte flekker og skrapere. Dessuten flekkeblokker og avslag, altså avfall etter produksjon av steinredskaper.
Selv om det var relativt rike funn, mente Brøgger likevel at de stammet fra kortvarige beboelser. Dette synspunktet var nok i stor grad styrt av den gjengse oppfatningen av fangstfolk i steinalderen, som relativt enkle og små jegergrupper, som «… streifet omkring paa Garneset og i omegnen», og som samtidig var tett knyttet til sjøen og ferdsel til vanns. De tilhørte det som da gikk under termen «boplasskultur», som var en variant av den «arktiske steinalderen», og som han mente – også i tråd med datidens oppfatninger om jegerfolk – sto på et kulturelt lavere utviklingstrinn enn de samtidige jordbruksbefolkningene i Danmark og Sør-Sverige.
Noe av det mest spennende ved funnene fra Garnes, var at det var så lite flint blant redskapene. I stedet var det funn av gjenstander og avfall laget av såkalt aaresten, grønnstein, leirskifer og kvarts. Det samme hadde arkeologen Haakon Schetelig observert på Sokkamyro noen år tidligere, og sammensetningen i råstoffer ble dermed ansett å være et karakteristisk trekk ved den vestlandske «boplasskulturen». Brøgger var spesielt interessert i «aarestenen» eller «aarekvartsen», ettersom mange pilspisser og flekker var laget av dette materialet. Til og med en stor blokk med «aarekvarts» ble funnet på Garnes. I forbindelse med arbeidet med artikkelen kontaktet han derfor geologen Carl Fredrik Kolderup, som også arbeidet på museet. Kolderup mente at denne stentypen måtte ha hatt sin opprinnelse i fast fjell et sted på Sør-Bømlo, hvor det fantes liknende «… mørke, jaspisagtige skifere med fletverk av hvite aarer». Dette hadde Kolderup rett i, men det skulle gå noen tiår før svaret ble klart og bruddstedet funnet. Først i 1978 kom det for dagen på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo, og «aarekvartsen» ble døpt om til rhyolitt, som er den korrekte geologiske betegnelsen. Dette viser at folk som brukte Garnes i yngre steinalder hadde tett kontakt mot Bømlo, men også nordover til Sunnfjord, for det var dit de måtte for å få tak i leirskifer.
I 1913 var en helt i starten av utforskningen av steinalderen i Norge, og grunnleggende vitenskapelige begreper var enda ikke på plass. Brøgger hadde allerede bidratt til klargjøring i en bok som han publiserte i 1907, og i artikkelen fra 1913 gikk han videre inn i en diskusjon om nye termer på vanlige gjenstander. Ettersom han fant så mange flekkepiler på denne lokaliteten, lanserte han navnet «Garnespiler» for dem. Tilsvarende gjorde han for steinøksene. Han syntes det tidligere foreslåtte begrepet «Vestlandsøks» for de små firesidige tverrøksene av stein var for alminnelig; de burde i stedet kalles opp etter et funnsted. Ettersom han allerede hadde brukt «Garnes» for pilspissene, måtte han finne på noe annet, og foreslo «Bergenstypen» for disse øksene. Men Brøgger hadde bare delvis hellet med seg i disse forsøkene på navngiving. Forslaget om «bergenstypen» var definitivt ingen suksess – termen «Vestlandsøks» ble værende, og brukes fremdeles. Litt bedre gikk det med «Garnespilen». Dette begrepet ble brukt lenge etterpå av forskere, men i løpet av 1970-tallet gikk man over til bare å kalle dem «tangespisser».
I årene etter at utgravningene var avsluttet gikk guttene fra hjemmet i åkrene og plukket opp enda flere funn, og leverte dem inn. I artikkelen som Brøgger skrev om funnet i 1913 takker han da også bestyreren «… for hans varme interesse og omsorgsfulde forstaaelse, hvormed han for Bergens Museum har samlet og hva hans flittige og interesserte smaa undersaatter ved guttehjemmet har samlet i dette enestaaende og rike stenaldersfelt». Utgravningene er dermed et tidlig eksempel på det vi i dag kaller «folkeforskning», altså at lokale folk melder om arkeologiske funnsteder, deltar under utgravninger, og ellers bidrar aktivt med funn eller opplysninger.
Litteratur
Brøgger, A.W., 1907. Norges Vestlands Stenalder. Typologiske studier. Bergens Museums Aarbok 1907 nr. 1, s.1-114.
Brøgger, A.W., 1913. Stenaldersbostedet ved Garnes. Gravninger og undersøkelser. Bergens Museums Aarbok 1913 nr. 2, s. 1-26.