Hovlandshagen, Bømlo k.
Utgravingene i Hovlandshagen lengst sør på Bømlo har gitt et arkeologisk materiale som på mange måter viser et tverrsnitt gjennom steinalderen, men er samtidig sterkt preget av det særegne ved dette området, nemlig nærheten til øksebruddet på Hespriholmen. Universitetsmuseet hadde første gang utgravinger her i 1921 og senere på 1970-tallet, før en større utgraving av flere boplasser ble gjort i 2018 og 2019 i forbindelse med at området skulle bygges ut til fiskerihavn.
De eldste sporene som ble funnet under utgravingen lå på steder som i dag ligger i overkant av 20 meter over havet. Ved å trekke strandlinjen opp til rett nedenfor der funnene er gjort ser vi at de opprinnelig har lagt på små nes eller på strender i bunnen av små viker da de var i bruk. Dette er tidligmesolittiske boplasser fra kort tid etter at istiden tok slutt. Det er en periode med store landskapsendringer. Her på Bømlo regner man med at havnivået sank med rundt 20 meter i løpet av den 1500 år lange perioden, og boplassenes plassering har endret seg etter havnivået. Materialet er dominert av flint, og det er funnet flere av de karakteristiske skiveøksene samt tangespisser. Boplassen Uratangen IIb kan stå som illustrasjon for disse boplassene. Her ble det gjort rundt 350 funn hvorav mer enn 97% var av flint. Stort sett all flint var i tillegg i den samme lyse gråblå fargen, noe som tyder på at den hadde opphav i en eller noen få flintblokker. Dette tyder på at aktiviteten her har vært et engangstilfelle av kort varighet. Vi kan kanskje se for oss en jeger eller en gruppe jegere som har gått i land for å vedlikeholde og fornye jaktredskapene sine. Trekker man strandlinjen rundt 20 meter opp i dette området, får det et skjærgårdspreg med drøssevis av små øyer, holmer og skjær som stikker opp av havet. I et slik landskap er det nærliggende å tenke seg at sel har vært et viktig byttedyr.
I den påfølgende perioden, mellommesolitikum, skjer det etter alt å dømme store ting på Bømlo. Mye tyder nemlig på at det er i denne perioden de første blokkene som skulle bli til grønnsteinsøkser ble tatt ut på Hespriholmen. Hvilke utslag dette fikk på boplassene i nærheten, gir dessverre utgravingen i Hovlandshagen lite informasjon om. Årsaken til dette ligger i havnivåendringen. På det aktuelle tidspunktet var havnivået om lag 5 meter høyere enn det er i dag. Imidlertid steg havnivået senere opp til rundt 12 meter over dagens nivå. Dette fikk som konsekvens at de strandbundne boplassene fra denne perioden ble skylt over da havet steg, og ble for en stor del ødelagt eller skadd i denne prosessen. Bare under heldige omstendigheter kan boplasser fra denne perioden være ivaretatt. Trolig har vi en slik situasjon i Sokkamyro innerst i Langevåg. Her fant Haakon Shetelig under utgraving et boplasslag som lå på den aktuelle høyden og var forseglet av et lag med marin leire. Her har trolig havet lagt en kappe av leire da det steg og såleis kan materialet her være godt intakt. Dessverre er dette en over 100 år gammel utgraving, så det er visse begrensinger i den informasjonen vi får ut av den. For eksempel ville 14C-dateringer herfra være særdeles viktige.
Da er situasjonen en helt annen i den siste perioden av eldre steinalder. Senmesolitikum er representert med mange spor i Hovlandshagen. Basert på sammensetning av funnene og lagene de er funnet i, ser det ut til å dreie seg om ulike typer boplasser. Det som er hevet over enhver tvil er at man har laget økser eller forarbeid til økser i Hovlandshagen i denne perioden. På syv lokaliteter er det nemlig omfattende spor etter dette i form av avslag i ulike størrelser og økseemner. Det sier noe om omfanget av denne aktiviteten at av de 136.000 funnene som ble tatt inn under utgravingen så var ca. 60.000 av grønnstein. Grovt sett kan en si at det er to typer boplasser her. Enkelte av de har nesten utelukkende funn av grønnstein, det kan dreie seg om mer enn 90% av funnene. Grønnsteinfunnene her består av avslag i ulike størrelser samt økseemner. Flere av emnene er tydeligvis ødelagte. Det som imidlertid mangler på disse boplassene, er ferdige økser. Vi må se for oss at det som har foregått her har vært hugging av emner til økser og at de emnene som er igjen hovedsakelig er de som det har gått skeis med og av ulike grunner blitt forkastet. Andre boplasser har et mer sammensatt funnbilde og har også opphopning av kulturlag som viser at stedet har vært brukt gjentatte ganger over lang tid. En serie med 14C-dateringer gjennom kulturlaget på boplassene Bergensleitet og Aurebettjødno II viser at de ble brukt gjentatte ganger i løpet av de 2500 årene som dekkes av senmesolitikum. Her finner vi også spor etter ferdigstilling av øksene gjennom sliping, og ikke minst at øksene har vært brukt. Også gjenstander som knytter seg til fangst og fiske er funnet her. Så som mikroflekker som trolig har vært satt inn i beinpiler som skjærende egg, tverrpiler fra slutten av perioden og fiskesøkker i kleber.
Hva kan årsaken være til at disse stedene er brukt gjentatte ganger gjennom 2-3000 år? Svaret kan delvis finnes dersom vi ser på datidens havnivå. Hever vi strandlinjen en 10-12 meter blir boplassene liggende tett inn til et lite sund som har vært en åpning inn til en større lagune. Det er lett å se for seg at denne topografiske situasjonen kan ha vært gunstig for en stabil marin biotop, kanskje med en tidevannsstrøm gjennom sundet. Slik sett kan disse boplassene ha lagt rett ved matfatet, og gjort at de ble tatt i bruk igjen og igjen.
Denne gunstige topografiske situasjonen har også gjort seg gjeldende inn i yngre steinalder, og både Bergensleitet og Aurebettjødno II fortsetter å være i bruk inn i denne perioden. I tillegg er finner vi nok en stor boplass ved sundet; Aurebettjødno XVII. For grønsteinsmaterialet ser vi nå at øksene har fått en annerledes utforming. De såkalte vespestadøksene har rette sider og et mer firkantet tverrsnitt og er fasettslipte, i kontrast til det runde trinnøksene fra eldre steinalder. Sluttbehandlingen på øksene er alltid sliping, så prikkhuggingen som tidligere ble brukt ved siden av sliping er ikke lenger i bruk. I tillegg er det et annet nytt element på boplassene fra denne perioden. Vi finner mange tangespisser laget på relativt kraftige flekker eller avslag, de fleste i et karakteristisk svart-hvitt råstoff. Kilden til råstoffet kunne man se fra boplassene i Hovlandshagen; retter man blikket mot nord rager nemlig det karakteristiske pyramideformede fjellet Siggjo i det fjerne. Råstoffet er rhyolitt som ble hentet ut på toppen av det nesten 500 meter høye fjellet. Disse flekkene er framkommet gjennom en ny måte å slå steinråstoffene på. Gjennom å veksle mellom å slå flekkene fra motstående sider dannes en karakteristisk sylinderformet kjerne, som vi også finner mange av på boplassene. Den rike forekomsten på Siggjo kan ha vært en forutsetning for at man kunne ta i bruk denne teknologien som er langt mer ressurskrevende enn mikroflekketeknologien fra slutten av eldre steinalder.
Mellomneolitikum representerer både kontinuitet og brudd med den foregående perioden. Bergensleitet ser ut til å være forlatt, men både Aurebettjødno II og XVII er fremdeles i bruk. Det er særlig en avsetning på Aurebettjødno XVII som er kilde til denne perioden. Her har vi nemlig data som viser at materialet her ikke er sammenblandet med andre perioder. Økseproduksjon var fremdeles en viktig geskjeft i Hovlandshagen. I denne perioden får øksene et mer markert firkantet tverrsnitt. Det kan virke som om overgangen fra vespestadøkser til vestlandsøkser er gradvis, at de to øksetypene viser til tendenser over tid mot å slipe til øksene i fire rette sider. Det er altså et nært slektskap mellom disse øksetypene. Vanskeligere er det å forstå hvorfor bruken av rhyolitt går sterkt ned, og at man slutter å bruke den sylindriske flekketeknikken. Det er ikke slik at kilden på Siggjo har gått tom, så svaret ligger ikke i sviktende ressurstilgang.
Særlig på Aurebettjødno XVII ble det funnet relativt mange keramikkskår. Blant de vel 250 skårene var både udekorerte og dekorerte. Felles for de var et forholdsvis grovt gods der kvarts var brukt til magring. Dekoren bestod av ulike varianter av såkalt snorstempelornering, som er vanlig i denne perioden. I et tilfelle ser det ut til at det er brukt hjerteskjell for å stemple inn bølgemønster. Ved å analysere skåra for fettsyrer kan man finne spor av hva keramikkarene har vært brukt til. Flere skår ble sendt til slik analyse og resultatene viser at det hovedsakelig er marine fettsyrer som er avsatt i karene. Det vil si at karene trolig var mye brukt til å koke marine produkter som fisk, sjøpattedyr, sjøfugl og skjell. I tillegg ble planteprodukt påvist på noen av skårene. Det kan også være viktig informasjon i det som ikke ble funnet. Ingen av skårene hadde spor etter melkefettsyrer som en kunne forvente dersom husdyrhold var en viktig del av økonomien.
Sporene fra siste del av steinalderen, senneolitikum, er sparsomme i Hovlandshagen. Muligens har dette å gjøre med det økonomiske skiftet som kom med jordbruket på denne tiden. Uttaket av grønnstein på Hespriholmen var også definitivt over, og med det kan også gamle tradisjoner for bruk av dette området tatt slutt. Likevel er det tegn i materialet som tyder på at området ikke var helt forlatt. På boplassen Uratangen I kom det fram et både interessant og overraskende funn. Denne boplassen har en sammensatt historie. Den var først i bruk under tidligmesolitikum, da det for det meste var flint som ble hugget der. Senere var den i bruk som verkstedplass for produksjon av økseemner, og dette førte til opphopning av en stor mengde avslag etter økseproduksjon. Nå er avslagene som ble slått tidlig i prosessen med å redusere en blokk av grønstein til et emne nokså karakteristiske. De er store (rundt 10 cm) og har ofte en form nærmest som vinger. Dette kommer av måten man har slått på. Når man skal redusere en stor grønsteinsblokk ned til et formelig emne gjelder det å slå av så store stykker som mulig. Dette gjør man ved å prøve å slå i en så la vinkel som mulig slik at en tar med seg så mye som mulig, ideelt sett helt over til den motsatte kanten. Så snur man stykket og gjør det samme fra motsatt kant. Denne framgangsmåten kalles tosidig teknikk. Den samme fremgangsmåten ble i senneolitikum brukt når man skulle forme emnene til det som skulle bli til store redskaper som for eksempel flintdolker. Disse ble laget av flint fra flintgruvene i Danmark, og ble importert enten som emner eller ferdige dolker. Under produksjonen av disse emnene produserte man altså store avslag i samme form som grønsteinsavslagene fra økseproduksjonen. Denne flinten er av ypperste kvalitet og skiller seg derfor klart fra den såkalte strandflinten som var i bruk tidligere i steinalderen. Under avdekking av Uratangen I før utgravingen i 2018 kom det fram rundt 125 slike flintskiver fordelt på to konsentrasjoner. Hva i alle dager kan ha skjedd her?
Flintskivene representerer såkalte depotfunn, som viser til at de er lagt ned intensjonelt uten å si noe nærmere om hvorfor de er lagt ned. Skivene kan tenkes å være plassert her som lager, for eksempel som emner som kunne hentes frem og omdannes til pilspisser ved behov. På den andre siden kan depot være offer. I dette ligg det at de er lagt ned som gaver til de maktene man mente hadde påvirkningskraft på aspekter i livet i håp om at de nettopp ville påvirke fordelaktig. Steder hvor man utførte offerhandlinger har gjerne vært steder som man har hatt en oppfatning om at det var mulig å kommunisere med disse kreftene, og antatte offerfunn finnes ofte ved topografiske særegne steder som for eksempel små tjern, ved store steiner, fjellvegger eller urer. Ingen slike særtrekk er åpenbart til stede på Uratangen I. Det som imidlertid har vært her er skivene og avslagene etter grønnsteinsproduksjon, som i senneolitikum vil ha lagt her i over 2000 år. Det er en eggende tanke at det er nettopp disse som har gitt stedet en spesiell betydning, og som har gjort det til riktig sted å legge ned ofringer. Ikke minst er den formmessige likheten mellom flintskivene og de store grønsteinsavslagene besnærende. Vegetasjonsdekket på denne boplassen er tynt, og da den ble funnet i 1917 var det fordi funnene lå synlig framme i overflaten av vegetasjonssår. Dersom dette var situasjonen også i senneolitikum vil de gamle grønnsteinsfunnene lett blitt observert, og blitt tolket innenfor rammeverket av disse menneskenes forestillingsverden.