Den første faglige utgravingen av en steinalderboplass i Universitetsmuseets nordligste del, Sunnmøre, ble utført mellom 1916 og 1918 av Anathon Bjørn. Boplassen lå på den vesle øya Voksa i Sande kommune lengst sørvest på Sunnmøre og like nord for Stadlandet. Den fikk navnet Korsen, visstnok etter navnet på en sjøbod like ved. Kulturlaget var dekket av et opptil 60 cm tykt torvdekke, men en bekk gikk rett gjennom den og eroderte ut steinalderfunn.
Det var først og fremst funn fra yngre steinalder som ble gjort på Korsen, og fra den delen av perioden hvor jakt, fangst og sanking fremdeles var de viktigste næringsveiene. Blant funnene var det særlig funn av skifer som dominerte. Både spisser og kniver av dette råstoffet ble funnet i rikelige mengder.
Det har senere, etter at man har fått sammenstilt funn og fått oversikt over større områder, vist seg at bruken av skifer uttrykker et helt spesielt mønster der Korsen-boplassen ser ut til å befinne seg i et slags grenseland. Pilspisser av skifer er i bruk over store deler av Norge i denne perioden, men skiferknivene har en mer begrenset utbredelse. Det er først og fremst et kystfenomen og mens de er funnet i hopetall i nord og sørover til Møre, er de nesten fraværende sør for Stad. Dette faller inn i et mønster der flere andre materielle uttrykk fra denne perioden skiller seg mellom Sunnmøre og områdene lenger sør. For eksempel gjelder dette funn av skiferspyd som er langt mer vanlig nord enn sør for Stad. Når det gjelder andre steinråstoffer ser man på Sunnmøre en fortsatt sterk bruk av strandflint, som er slått med den samme teknikken som var i bruk på slutten av eldre steinalder. Sør for Stad tas et bredt spekter av lokale råstoff i bruk og en helt ny teknologi, hvor man slår flekker av sylindriske kjerner, er sentral i mye av redskapsproduksjonen.
Samtidig er det likheter. Blant annet finnes økser av diabas fra Stakaldeneset ved Florø finnes i store mengder også på Sunnmøre. Leirkar av keramikk er en ny gjenstandstype i yngre steinalder på Vestlandet, og på Korsen ble det funnet skår dekorert med snorstempel som er en klar sørlig tradisjon.
Hva er dette funnmønsteret uttrykk for, og hva er grunnen til at her er en så tydelig grense? For det første ser skiferknivene fra Møre ut til å være innført fra nord, og det er trolig at de er uttrykk for en sørgrense for byttenettverk som har omfattet den nordlige delen av Skandinavia. Det har vært foreslått at skiferknivene er knyttet til en marin fangsttilpasning, men det er lite som tyder på at for eksempel sel har vært fangstet i vesentlig mindre grad sør for Stad. Stadlandets naturtopografi er kjent som en stor utfordring når det gjelder sjøvegs kommunikasjon, og har trolig også vært det i steinalderen. Det kan ha bidratt til å begrense kontakt på tvers av denne halvøyen. En annen faktor kan ha vært ulik tilgang på råstoff. Sunnmøre ser ut til å kunne hatt bedre tilgang på strandflint, og sør for Stad er det større tilgang til lokale steinråstoff som er brukende til redskaper.
Imidlertid er det også mye som tyder på at grensen er sosialt konstruert. Det vil si at det ligger bevisste valg rundt hvilke redskaper og råstoff en har valgt å bruke eller la være å bruke. Siden enkelte gjenstander, som for eksempel diabasøksene, finnes på begge sider av grensen er det klart at det har vært kontakt over Stadlandet. På den andre siden ser det ut til at den materielle kulturen avspeiler at den kan ha vært brukt i strategier knyttet til det å opprettholde ulike sosiale identiteter som for eksempel etnisitet.