At arkeologiske funn ofte skjer i en kombinasjon av flaks og årvåkenhet er utgravingen på Stokkset i Gjerdsvika i Sande kommune på Sunnmøre et godt eksempel på. Gjennom tre sesonger i første halvdel av 1950-tallet utførte Egil Bakka utgraving av en gravrøys, Holerøysa, fra jernalder. Nå var det ikke funnene fra gravrøysa som skulle gjøre denne utgravingen spesiell, men det han la merke til i grunnen som kom fram etter at røysa var fjerna.
Under røysen var det først et 10 cm tykt kullrikt jordlag. Da dette ble fjernet kom man ned på et grågult leiraktig lag. Ned i dette laget la man først merke til ardspor fylt med masse lik det kullholdige jordlaget. Ardsporene tydet på at jordlaget var rester av en gammel åker. Imidlertid la man også merke til flere stolpehull og arden hadde tydelig gått gjennom disse. Dermed hadde man en relativ sekvens mellom de ulike elementene. Ut fra funn i røysen viste man at denne var anlagt i romertid, og hadde fått en sekundær gravlegging i vikingtid. Åkerlaget med arden måtte dermed være eldre enn romertid, og stolpehullene igjen eldre enn åkeren. Åkerlaget hadde i tillegg en del funn av oldsaker, der de fleste kunne knyttes til senneolitikum og eldre bronsealder, men noe var også eldre. Disse kunne imidlertid ikke brukes til datering hverken av åkerlaget eller husene
Spor etter i alt tre hus ble funnet under åkerlaget. De var alle såkalte toskipete langhus. Det vil si at det i midten av husets lengdeakse var en rekke takbærende stolper. Parallelt med disse og ut til hver side var det veggstolper. Husene var om lag 3,5 meter brede. Det antatt eldste huset hadde en lengde på 14 meter, mens det neste huset ble bygget som en forlengelse av det første til en lengde på 18 meter. Det yngste huset var plassert delvis overlappende med de to første, og i en litt annen retning. Her var færre detaljer, men huset har i alle fall vært 10 meter langt. Begge førstnevnte hus hadde ildsteder innvendig, og alle tre husene hadde grøfter like utenfor ene lang- og kortveggen. Disse grøftene kan ha vært anlagt for å hindre innsig av vann i husene.
På 1950-tallet var svært få hus av denne typen kjent, og disse var alle i Sør-Skandinavia, og ble regnet å tilhøre jordbrukssamfunn fra yngre steinalder. Ei heller var det på dette tidspunktet tatt i bruk 14C-datering for å datere stolpehull eller åkerlag. Bakka daterte likevel husene til senneolitikum eller eldste delen av bronsealder. Som et resultat av at flateavdekkingsmetoden ble tatt i bruk fikk man etter hvert dokumentert flere slike hus, først i Sør-Skandinavia, men fra 2000-tallet også på Vestlandet. Dermed kunne man gjøre en bredere sammenligning av hustypen, også med utgravinger der 14C-dateringer er brukt. De viser klart at Bakkas antakelser om at husene kunne knyttes til denne perioden stemte. I dag kjenner vi til spor etter mer enn 20 slike bygninger i Vestland og på Sunnmøre.