Category: 3. Mellomneolittikum B

Stridsøkser er en karakteristisk skafthullsøks med klare sørskandinaviske og kontinentale forbilder som det er funnet et begrenset antall av på Vestlandet. Trolig har øksen tidlige kobberøkser fra kontinentet som forbilde. Formen er ofte særlig forseggjort med fine slipte detaljer, og en variant av øksetypen blir kalt båtøks fordi den kan minne om en båt sett i silhuett fra siden. Stridsøksene er laget av ulike typer steinråstoff, men det ser ikke ut til at råstoff som diabas og grønnstein har vært brukt. Indirekte forteller derfor stridsøksene at de gamle bruddstedene har fått svekket betydning, og kanskje alt har gått ut av bruk.

I Sør-Skandinavia er de gjerne funnet i tilknytning til graver eller på steder som kan tyde på at de er lagt ned som offer. Trolig har øksene først og fremst vært ansett som prestisjegjenstander.

Flintøksene fra MNb skiller seg fra eldre økser ved at nakken er tykkere, og de går derfor under betegnelsen tykknakkete økser. I tillegg til importerte økser i flint, fins også tykknakkete bergartsøkser og noen av de kan være laget av hjemlig råstoff. Det er stor variasjon i råstoff bruk til disse bergartsøksene. De gamle bruddene som Hespriholmen og Stakaldeneset ser i ingen eller bare beskjeden grad å være brukt som råstoffkilder til disse øksene. Dette vitner igjen om at betydningen av disse var i ferd med å ebbe ut.

Plateknivene som var i bruk i andre halvdel av mellomneolitikum er definert av, og skilles fra de mesolittiske plateknivene, ved at den slipte eggen er rett. De er laget av enten sandstein eller skifer. De er tynne, ofte rundt 5 mm, og er vanlig å finne hele eller som fragment på boplasser. Antagelig er de primært brukt som skjære- eller kutteredskap, men særlig sandstein egner seg også godt til sliping.

Noen pil- og spydspisser av skifer er utstyrt med dekor på bladet. Dekoren må karakteriseres som «enkel». Som regel består den av rette hakk risset på tvers over spissens midtribbe, men kryssdekor og sikk-sakk-mønster forekommer også. Hakk langs spissens egg fins også. De fins også eksempler på kombinasjon av de ulike dekorelementene. Som regel fins dekoren på begge sider, og oftest er mønsteret likt. En trodde tidligere at denne typen dekor var knyttet til den siste delen av mellomneolitikum, men senere utgravinger viser at den har vært i bruk gjennom en større del av perioden.

Denne måten å dekorere på kan ha vært en måte å markere gruppetilhørighet på, men dette kan også ha utviklet seg til individuelle merker for den enkelte jeger. På denne måten har det vært lett å finne ut av hvem som skjøt pilen som rammet byttet. I så fall kan det sees som et materielt uttrykk for en mer individorientert tankegang.